Familiebesøk

Helgen 2-4. oktober var vi i grupper på 1, 2 eller 3 på besøk hos hver vår tradisjonelle afrikanske familie. Jeg, Maria og Magnus fikk dra sammen til Chris og hans familie. I ettertid er jeg ekstremt lykkelig for at vi var tre og jeg ikke alene, da tror jeg at jeg hadde gått på veggene.
Chris har en jente på 3 år, en på 7 år og en på 11 år. I tillegg har han og konen ansatt en hushjelp som bor med dem og har gjort det i 3 år.
Vi har i sannhet funnet ut litt om et afrikansk familieliv og at her lever de til african time når noe ikke absolutt må gjøres. Tidligere har de gruppene som har dratt til Chris reist i flere timer for å dra opp til hans landsby der han bor med hele slekten som ikke er så uvanlig her. I løpet av noen år nå har han bygd sitt eget hus i byen som bare hans kjernefamilie bor i, og det er dit vi kom på besøk, hele 40 minutter fra skolen.

(Bildet under er av de tre jentene hans)Første dagen, fredagen, hos Chris var egentlig stort sett å raskt bli kjent med barna og spise før vi la oss, så det hendte ikke all verdens den dagen. Dagen derpå derimot var meget begivenhetsrike(med en liten ironisk undertone her ja). Vi våknet og spiste frokost(med solen, altså sånn omtrent 7 om morgenen) og så skulle det "hviles" for noen av oss. Ettersom vi spurte tok Chris oss med på en liten omvisningstur i det området han bodde på i sånn omtrent 15 minutters tid. Var spennende nok det. Deretter dro han til skolen for å gå på jobb og var ikke tilbake før i 2 tiden på dagen. Konen hans dro også på jobb omtrent på samme tid som han selv, men hun kom ikke tilbake før sent. Da vi hadde spist middag skulle vi igjen ta oss en "hvil" fikk vi beskjed om. Når det skal sies var disse "hvilene" deres mest beregnet på de voksne, og ettersom vi ikke sover på dagen gjorde heller ikke vi det der. Så det ble oss og barna igjen, hver gang. Jeg kjente i grunn jeg ble kjempe fornøyd med mine 3 fantastiske brødre da som er godt over 7 års alderen, takk til dere for det. Jentene var skjønne de også altså, men absolutt mest da klokka nærmet seg halv 10 og de holdt på å sovne og ikke orket å herje mer.
Da Chris kom tilbake og hvilen var over tok han oss med på en bitteliten tur til og viste oss litt av Kampala, der "city center" var noe han var ille gira på å vise oss. Han fortalte oss omtrent 40 ganger at "we are now in the city center". Hele veien hørte vi en eneste sang som må ha vært spilt inn mange ganger på samme kassetten, for her er det ikke cd i bilen merket vi. Denne sightseengen varte i en times tid, og bortsett fra disse småturene var vi ikke utenfor hans tomt i det hele tatt.
Jeg har ikke vært dårlig på å smake ting her i afrika i alle fall, det skal sies. Jeg har smakt mer enn jeg kunne tenkt meg jeg skulle gjøre. Det var ananas, sukker- rør, bønner, søtpotet(noe som var lite suksess ettersom jeg ikke er så fornøyd med poteter i seg selv). Noe som vi fikk veldig beskjed om at vi måtte smake var noe som het matoke, det bestod rett og slett av moste bananer og er noe alle her spiser hele tiden. Etter min mening var det i grunn meget oppskrytt. En annen ting som var veldig tradisjonellt afrikansk var et brød som ble laget av kokende vann og hvetemel. Ikke andre ingredienser, og ikke noe spesielt heller i grunn. Men moro å ha smakt altså, det er det. Jeg hadde med meg en nødløsning av kjeks og en sjokolade i tilfelle maten ble litt for mye for meg å takle. Jeg fikk litt bruk for kjeksen, men ikke så mye for maten var ikke værst den altså. Sjokoladen derimot fikk jeg ikke mye glede av. En av jentene hadde gått inn på mitt rom, gått ned i sekken min og åpnet sjokoladen min, tatt en bit og så lagt resten igjen. Makan på frekkhet a gitt.
Søndagen skjedde det like lite, men rett før vi dro tok vi tre oss en tur på den nærmeste baren som var der og så fotballkampen Arsenal og Blackburn kampen som også gikk der. Det er ikke værst av meg det heller altså, men jeg tenkte tiden gikk fortere med fotball enn med 3 gale unger.
En ting må også nevnes, "toalettet" han hadde var et eventyr for seg selv. Et hull på størrelse med et kvart A4-ark var det vi skulle sikte på nede i bakken. For det første er det veldig optimistisk å tro at jeg skal klare å treffe det der hullet meget enkelt, og for det andre er det veldig vanskelig når det i tillegg er 20 kakerlakker på størrelse med tommelen min på alle veggene rundt meg. Det var litt angst da kjente jeg.
Jeg kjente at vår leilighet på Makerere universitet bare var herlig da vi kom tilbake. Men det var en god opplevelse å ha uanssett, uten tvil.