Oh what a LIFE!

Mandagen startet med at søte kjære Maria ikke var i form i det hele tatt, og det endte med at hun gikk tilbake til leiligheten under forelesingen. Det var ikke mye hun gikk glipp av, så det var like greit. Essay-skrivingen vår begynner å hente oss inn, men vi hører ikke helt etter enda. Jeg har funnet ut at jeg skal skrive om "african culture compared to norwegian- my expectations and experiences". Temaet om musikk og kunst i afrika som jeg egentlig skulle skriv om kom jeg på at jeg ikke kunne noe som helst om, så den droppet jeg i grunn like så greit.

I dag har jeg og Maria blitt spurt om vi ville være med til Entebbe stranden og bade og dra til botanisk hage og slikt med de to koselige menneskene vi har blitt kjent med ved navnene Samuel og Andrew. Med Maria som var syk droppet vi denne dagsturen ettersom det kunne blitt en smule slitsomt. Vi tok derimot en annen vri og gikk og spiste middag med de på kvelden i steden for ikke å droppe planene deres helt. Senere fant vi nemlig ut at de har reservert plass og tid til oss på botanisk hage og mye slikt. Dermed ble det middag på en tyrkisk restaurant ved navn "Efendis". Det hele var kjempe koselig, selv om det tok litt tid før maten kom. Jeg har forresten kjent at det er en gooood stund til jeg skal overhode smake på pommes frites igjen etter denne turen, "good bye to chips and hello to pasta and rice" sier jeg bare! Restauranten var ute under himmelen med musikk og greier, veldig koselig for Saras øyne.

Onsdag var også en fin dag som alle andre her nede. Vi var på nasjonalteateret denne dagen, Maria og jeg, for å se igjennom markedet der. Mye spennende, men også mye likt i alle bodene. Jeg har nå fått tak i litt av hvert, og gaver i fleng til jul og bursdager og litt av hvert. Maria og jeg fikk oss en fantastisk opplevelse på 7 Hills restauranten på toppen av golfhotellet ved siden av kjøpesenterene våre(Garden City og Oasis). Det var en opplevelse jeg ikke har vært borti tidligere. Det tok vel 5-10 minutter, så syntes jeg at jeg ble litt svimmel og verden gikk litt rundt. I grunn var jeg ikke helt på jordet, for gulvet i denne restauranten som var i et høyt tårn gikk faktisk rundt og rundt jevnt hele tiden. På halvvannen time hadde vi gått 360 grader rundt og sett de 7 fjelltoppene rundt Kampala. En opplevelse jeg ikke vil glemme altså.

Torsdag hadde vi fri fra skolen for å skrive oppgave(optimistisk?), men endte opp med å var jeg og Maria med på en jalla-tur med en taxisjårør som kaller seg Jackson og forteller oss at vi er som hans "sisters". Vi tenkte oss en tur på basseng-hotellet vårt, men Maria hadde glemt sin bikiniunderdel, så vi måtte stoppe på et kjøpesenter for å kjøpe ny. Denne idiotiske taxi-sjåføren vår tok oss da ikke med oss til det senteret jeg sa vi skulle til som het Oasis shopping mall, men til en annen plass der det ikke engang var noen ordentlig klesbutikk bare store matbutikker der mozunguer(hvite folk) flest var. Da vi kom frem skulle han ha dobbel pris ettersom han syntes han fortjente det når vi hadde kjørt så mye lenger. Ojojojjj så irritert Sara ble på slik mann. Vi fikk oss en taxi tilbake til kjøpesenteret vi skulle til endelig der vi begge fikk oss nye bikinier. Taxiturene den morgenen ble 20 000 shilling som tilsvarer 60 kr, noe som er mye når vi er vant til maksimalprisen på 30kr. Da vi endelig fikk oss sol-klærne våre gikk vi heller fra senteret og til hotellet, noe som gikk fortere enn å faktisk ta en taxi, så det tjente vi på. Deilig sol og litt brunere/rødere Sara den dagen. Jeg har funnet ut at jeg offisielt er en av verdens mest elendige solkrem-leggere. Jeg smørte meg sikkert 5 ganger på de 3-4 timene vi var der, likevel kom jeg hjem solbrent. Ikke var jeg heldekkende solbrent, men flekkete på en måte som IKKE så bra ut over hodet. I grunn lignet flekkene mimne litt på Michael Jacksons hudsykdom kan jeg tenke meg(dere kan ta det med ro nå, jeg er blitt brun og fin, i alle fall til meg selv å være og flekkene har jevnet seg ut). Etter solingen tok vi turen tilbake til senteret for å handle mat, og så spise litt - vi var sultne jo? Vi spiste på en fantastisk pizza-restaurant på Oasis, for deretter å handle mat på matbutikken(som er åpen 24 timer i døgnet by the way). Da vi sto i kassen rungte Kamilla og spurte hvor vi var for vi skulle vært oppe på Guest House med alle lærerene og alle andre kursdeltakere på Camput, der hadde de en Bankett vi var noen av æresgjestene på. Jeg kjente i grunn da at jeg ikke var flau over hodet for å komme for sent, stappmett, osv osv, det kan de da ikke forvente når vi ikke fikk beskjed? Likevel kom vi oss opp dit så fort vi kunne og "spist" og litt til, selv om jeg spiste heller lite. Vi kan jo si det slik at vi tok opp konseptet African Time den kvelden, og kom en times tid sent. jajaa, things happen..